Da krigen startet, var det rundt 24 000 norske sjøfolk som seilte i den norske uteflåten, på skipene som ble rekvirert av statsrederiet Nortraship. Blant disse var omtrent 8 000 gift. I tillegg var det også mange gifte sjøfolk som seilte på utenlandske skip, eller som ventet på hyre i et fremmed land. Det var også flere tusen barn i alderen 14 til 17 år som arbeidet på norske skip, og som ikke kunne reise hjem til sine foreldre.
Det var nesten umulig å holde kontakt med sjøfolkene ute. Enkelte som seilte på nøytrale havner klarte å sende brev og litt penger hjem. Men etter at USA kom med i krigen, ble nesten all kontakt umulig. Røde Kors-brev var et unntak. De kunne sendes både inn og ut av Norge, men kunne ikke være mer enn 25 ord. Dermed inneholdt de fleste brevene ord om at man levde og savnet hverandre.
Et livstegn var likevel svært kjærkomment. I de nazi-kontrollerte avisene i Norge ble det stadig rapportert om tyske ubåter som senket allierte handelsskip. Frykten var hele tiden at det var skipet som «sin» sjømann seilte på som ble rapportert senket. De første månedene av krigen ble opplysninger om senkninger og død formidlet åpent og ganske raskt hjemme til Norge. Av sikkerhetsmessige grunner ble slike opplysninger etter hvert holdt mer tilbake. Dødsbudskap tok ofte lang tid å komme frem. Mange ble formidlet fra Storbritannia via Sverige før en lokal prest brakte beskjeden. Andre fikk beskjed fra rederiet. Men meldinger om sjøfolk som omkom var ofte usikre. Flere fikk dødsbudskap som senere viste seg å ikke stemme. Andre fikk først under freden i mai 1945 vite at ens kjære hadde omkommet under krigen.
Lisen Gundersens mann var 2.styrmann om bord, hun sier: «Det verste var ventingen på å få vite hva som hadde skjedd med mannen min. Vi fikk vite at båten var godt ned. En dag vikk vi beskjed om at han var omkommet. Neste dag at han kanskje hadde overlevd. Det var en påkjenning inntil vi fikk endelig beskjed fra rederiet.»
Kilde: Hjeltnes 1997: s. 431.
Selv om det aller viktigste for de der hjemme var hvordan det gikk med dem de var glad i ute på verdenshavene, handlet de daglige bekymringene seg for mange om hvordan de skulle få endene til å møtes. Sjømannskonene var i fredstid vant til å klare seg alene over lengre tid, mens mannen kunne være borte i måneder og år. Denne erfaringen og kunnskapen kom godt med i en krigstid som skulle bli veldig krevende på mange måter.
Lisen Gundersen forteller om slitet i krigsårene. «Det var tider hvor jeg ikke visste hvordan vi skulle klare oss, med utgifter til husleie og strøm. Vi hadde et lite jordstykke hvor vi dyrket poteter og grønnsaker. Fisk fikk vi gjennom familien.»
Kilde: Hjeltnes 1997: s. 431.
Til sammen stod 10 700 familier uten forbindelse med sin forsørger i april 1940. På den tiden var normalen at mannen var i jobb, mens konen passet hjemmet. Derfor ble det under okkupasjonen satt i gang mange tiltak både i Norge og utenlands for å hjelpe sjømannsfamiliene økonomisk.
I fredstid var det vanlig at et såkalt familietrekk ble gjort fra sjømannens hyre og betalt ut direkte fra rederiet til kona eller andre som sjømannen forsørget hjemme. Da Tyskland okkuperte Norge, fortsatte rederiene i Norge å betale ut familietrekk som lån fram til sommeren 1940 da flere rederier fikk likviditetsvansker. For å sikre at minst 60% av disse utbetalingene kunne fortsette, vedtok Administrasjonsrådet en statlig låneordning for rederiene. En ny liknende ordning ble vedtatt av NS-styret i 1942, som sikret at rederiene kunne betale ut familietrekk-lån krigen ut. Et problem som tidlig utviklet seg var at familier hvor forsørgeren var avmønstret, krigsforlist eller død, mistet familietrekket. I desember 1940 ble det dermed rapportert at: «Sjøfolkenes familier er i mange tilfeller dårligere stillet enn de forsorgsunderstøttede.» Mange familier måtte da også få hjelp fra forsorgen, datidens NAV. Farsunds avis kunne fortelle at Sjømannsmisjonen i julen 1940 ville erstatte julegavene til sjøfolkene med en julegave til nødlidende sjømenns familier.
Farsunds avis, 18. nov. 1940
Denne nøden var en viktig grunn til at Sjømannshjelpen ble etablert våren 1941, for å gi støtte til familier som ikke klarte seg økonomisk. Organisasjonen var under konstant mistanke fra okkupasjonsmakten, som forbød å gi penger til familier til sjøfolk som hadde fått medaljer. Enslige under 40 mistet også støtte. Dermed ble en illegal del av Sjømannshjelpen opprettet, for å gi støtte til disse gruppene. Fra Sverige strømmet det også millioner av kroner i hjelp til vanskeligstilte sjømannsfamilier fra organisasjonen Svenska Norgeshjälpen og fra den norske regjeringen i London. I 1945 var det 10.000 familier som mottok støtte fra Sjømannshjelpen. Det er ingen tvil om at sjømannsfamiliene hadde store økonomiske problemer gjennom krigsårene. Men hjelpen som ble gitt sørget for bedre levekår for flere titallstusen mennesker.
Da andre verdenskrig tok slutt i 1945, kunne ikke alle sjøfolkene reise hjem. Først måtte de erstattes med sjøfolk som hadde vært hjemme under krigen. Dermed var det mange som ikke kom hjem igjen før i 1946 og 1947. Når krigen endelig var over, må dette ha vært en vanskelig ventetid for de som ventet på en sønn, datter, ektemann eller andre kjære som hadde seilt ute.
Lengtende familie venter spent på at hvalkokeriet Sir James Clark Ross skal komme hjem til Sandefjord sommeren 1945.
Flere tusen familier opplevde å ikke få hjem sin krigsseiler, fordi han eller hun døde under krigen. Dersom dette skjedde i et krigsforlis, skulle de pårørende i tillegg til pensjon, motta 10 000 kroner. Bruken av disse midlene måtte imidlertid godkjennes, som var en ydmykende ordning for voksne mennesker å være underlagt. I tillegg til å sørge over tapet av en far eller ektemann, slet mange med en svært vanskelig økonomisk tilværelse gjennom etterkrigstiden. Tøft var det også på mange måter for kvinner som i 1945 opplevde at mannen deres under krigen hadde stiftet ny familie i utlandet, med hjemmel i den såkalte Bigamiloven
Det kunne også bli økonomiske vanskeligheter for de som fikk sin krigsseiler hjem. Det kunne være lang ventetid for at Staten skulle regne ut hvor mye sjømannen hadde betalt inn av skatt og familietrekk under krigen og hvor mye hans kone hadde fått utbetalt i lån samtidig. Ventingen kunne sette livet på pause eller tvinge sjømannen ut på sjøen igjen.
Hjemvendte krigsseilere opplevde ofte manglende forståelse i det norske samfunnet. De erfarte at innsatsen og farene de var utsatt for ble undervurdert. Det var ikke bare samfunnet, men også koner og barn som slet med å «forstå» den hjemkomne krigsseileren – og motsatt. De som hadde vært hjemme og de som hadde vært ute, manglet felles erfaringer og referanserammer fra krigstiden. Det kunne bli en motsetning mellom utefront og hjemmefront innenfor husets fire vegger. Dessuten måtte både kone og barn bli kjent med en ektemann og far på nytt. Etter 5 til 8 års atskillelse ble det vanskelig for mange.
«Det stod en vilt fremmed mann og sa han var faren min.» Sitat fra Jorun Aaltvedt etter 6 års adskillelse.»
Kilde: Hjeltnes 1997: s. 445
«Jeg spurte en gang min mor om hun hadde vært i tvil om hun skulle gifte seg med min far da han kom hjem i 1945 etter sju års adskillelse. Hun virket ubekvem med spørsmålet og nølte. I stedet for å svare ja eller nei, sa hun at hun ikke kunne svikte ham, for hun så at han var skadet av krigen. Hun sa det ikke rett ut, men det hun mente, var at han trengte henne.»
Kilde: Berit Richard: Mamma s.80
Flere krigsseilere vendte hjem med fysiske skader, men langt flere med psykiske ettervirkninger. De kunne komme først 20 år senere gjennom det som fikk betegnelsen «Krigsseilersyndromet», en form for det vi i dag kaller PTSD. Mange krigsseilere har fortalt i ettertid at det å ha «en god kone» var det som reddet dem og hjalp dem å håndtere traumene. Hvilke følger det fikk for kone og barn å leve med en traumatisert krigsseiler har vi mindre kunnskap om. Men mange har i ettertid fortalt om et vanskelig liv. De fortjener også en synlig plass i minnet om krigsseilernes historie.
Bjørn Tore Rosendahl
Norsk senter for krigsseilerhistorie
ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter
Kilder:
Farsunds avis, 18.11.1940,
Hjeltnes, G. (1995). Handelsflåten i krig 1939–1945, bd. 3, Sjømann: Lang vakt. Grøndahl/Dreyer.
Hjeltnes, G. (1997). Handelsflåten i krig 1939–1945, bd. 4, Krigsseiler: Krig, hjemkomst, oppgjør. Grøndahl/Dreyer.
Pettersen, L. (1992). Handelsflåten i krig 1939–1945, bd. 5, Hjemmeflåten: Mellom venn og fiende. Grøndahl/Dreyer.
Sjømannshjelpens arkiver, Nasjonalarkivet
Rickhard, B. (2020). Det var hjem vi sjøfolk skulle: 15 samtaler med krigsseilerbarn. Forlaget Oktober.
Rickhard, B. (2025). Mamma: en kvinne i krig. Bokhuset forlag.